Litt mer vitenskap, litt mer ydmykhet

Arnold Kling har et knallgodt essay på The American, om hvordan vi skal klare å snakke med folk vi er uenige med.

Les hele, men la spesielt dette synke inn:

In political debates, we put a lot of energy into pointing out the errors of our opponents. When somebody writes an op-ed exposing the “myths” that surround an issue, the purpose is to debunk the other side, almost never to question one's own allies. 

Basically, the “myth-busting” process works like this. You create a straw-man caricature of the other side's point of view. You knock down that straw man. Your allies applaud your brilliant insight. Your opponents dismiss what you have to say. Both sides come away with their partisan views reinforced.

Kling foreslår at vi heller skal forsøke å se etter feil og mangler hos våre meningsfeller - det er vanskeligere enn å se etter feil hos folk vi er uenige med, men det er viktig. Og det er nettopp derfor var artikkelen som Nils August Andresen skrev på Newsmill og Minerva for litt siden så veldig, veldig god. Tung og trist, men god.

Egidijus Gecius tar det samme poenget som Kling litt lengre ut i tåkeheimen RSA-bloggen:

[A]s I become more observant of the patterns of my mind, I start noticing things I was not noticing before. I start seeing my own blindness. I notice myself developing an intuitive feeling that tells me when I am blowing things out of proportion again. It’s like a little voice inside me going ‘here you are doing the same again’. After becoming aware of this intuitive impulse, usually I discount whatever my initial reactions of fear or frustration suggest. More often than not, this leads to being more level-headed and making better decisions. 

Also, it’s a very humbling experience to see how flawed my perceptions are. This makes it into a lifelong quest of learning more and more when my perceptions can and cannot be trusted.

Det er en oppløftende tanke: kanskje kan evolusjonspsykologien gjøre oss mer ydmyke. (Hvis da ikke John Gray har rett, og ingen vitenskap kan lede til noe meningsfullt framskritt.) Det er lov å håpe.

Bøkene som gjelder er Daniel Kahnemanns Thinking, Fast and Slow og Jonathan Haidts The Righteous Mind. Montaigne hadde lest dem hvis han kunne - det er jeg helt ganske sikker på.

Sjekk for øvrig denne og denne, hvis du vil.